Kattriarkatet

Når katta mi, Truls lille elskling, får den ubestridelige trangen til å spy opp halvfordøyd mat fordi han av og til forspiser seg, så skjer det ikke på parketten. Det skjer på mitt arvede, antikke, umåtelig vakre persiske teppe. Heldigvis er det ikke flytende det som kommer ut av ham den veien. Snarere enn slags celluloselignende grøt av tørrfór som har hopet seg opp i den glupske katta og tyter ut der den i all hast har kommet inn. Det er lett å få opp i en fei, og jeg kan ikke bli sint på ham for det. Det er i det hele tatt liten nytte å bli sint på en katt. Katter synes sannsynligvis at sinte personer er uforutsigbare dustehuer.

Truls er i stor grad den fremste grunnen til at hybelkaninene i vårt felles hjem blir kjønnsmodne og begynner å formere seg ukontrollert i høyere hastighet enn jeg greier å følge opp med støvsuger eller mopp.

Truls har også okkupert en hundre år gammel Chesterfield-lenestol i fløyel som, han til dels bruker som klorebrett – selv om han i tillegg til den vakre stolen – har en klorestolpe stående rett ved siden av.

Han forlanger å bli fulgt ned i første etasje minst tre ganger hver kveld nå i vinterstid. Han vil ikke ut. Han vil bare sitte der og se ut av glasset i døra. Jeg bor i fjerde etasje uten heis. Jeg synes han kan sitte i vinduskarmen på soverommet der han har bedre utsikt, men han hører ikke på meg. Sannsynligvis fordi han er en katt og gir katten i hva jeg mener.

Jeg må skuffe klumper med tiss og bæsj hver dag, og jeg får stadig en liten kilevink som en påminnelse om hvem som er sjefen.

På den annen side er dagens første og siste gjøremål alltid å kose med en katt, så jeg respekterer og omfavner kattriarkatet❤️