Jeg hadde tatt med Tolkiens Ringenes herre på hytta, for hans vidunderlige ordrikdom fikk meg til å trekkes til friluftslivet igjen etter en tids fravær. Tolkiens fabelaktige skildringer av naturen som det rikeste av alle skattkamre, ga meg livsgleden tilbake etter at en sorg tok den fra meg, og igjen lengtet jeg etter å ferdes ute i det grønne, eller som nå: i høstens flammefargede fjellrike i Trysil.
Da jeg våknet den første morgenen på fjellet, lå rimet på bakken og glitret i solskinnet som om selve Melkeveien hadde falt ned i løpet av natta og lagt seg som et sølvskimrende teppe mellom trærne. Lufta var skarp og klar og duftet av eldgammel skog og rødmende blåbærlyng.
Da jeg hadde ankommet hytta kvelden før føltes stillheten så øredøvende at jeg skyndte meg å tenne bål i peisen bare for å høre lyden av blafrende flammer som åt seg gjennom knitrende vedkubber. Men der jeg sto på trammen denne morgenen var stillheten blitt brutt av villmarkas sanger fra ugler og småfugler og underskog som raslet under lette poter. Jeg trakk den friske høstlufta dypt ned i lungene mens tankene vandret mellom valget av stier jeg kunne gå i løpet av dagen; over fjell, ned dalsøkk og langs smaragdgrønne bekker.
Der mørket hadde tatt bolig i hjertet mitt, hadde Tolkien fylt det med nytt lys, og der sjelen var farget grå av tap og ensomhet, klinget den atter av melodiøse stemmer fra tusser, troll og alver. Å reise gjennom hans univers er som å lære å kjenne verden, mennesker og livet på nytt, for sant er det at alle hans skapninger finnes hvis man bare ser godt nok etter.
Salig er den som frelser hjertets agg med eventyr❤️
365 sober days 