Så er du der igjen, kjære venn! På avrusing. Ikke rehabilitering! Bare avrusing! Bare en liten pause i en begredelig, utmattende hverdag med alkohol og rus. Kun en pause!
Jeg så deg dagen før du dro. Du så forferdelig ut! Ubarbert og grå i ansiktet. Skjelvende. Stammende. Vingeklipt. Med ord som satt fast i halsen. Som om du hele tida slåss mot gråten, men det var nok bare alkoholens preg. Akkurat som den lutende ryggen som bærer vekta av den livstruende sykdommen alkoholisme på sine skuldre.
Jeg slapp det jeg hadde i hendene for å gi deg en ordentlig klem. Ikke bare en hastig klem i forbifarta med hendene fulle av bæreposer, men en ordentlig klem. En klem med begge armene godt rundt deg. En klem som varte i minst tjue sekunder. Det er visst så lenge en ordentlig klem skal vare for at den skal virke etter sin hensikt. Tjue sekunder. Jeg talte inni meg.
Du fortalte stotrende at du kjempet for å få plass på rehabilitering. For nok en sjanse. Du har fått en del av dem opp gjennom åra, men vi gir deg ikke opp. Så lenge det er pust i deg, er det håp. Så lenge du fortsatt ber om hjelp, er det håp! Jeg håper du aldri gir opp.
Jeg håper du får plass på rehabilitering, og jeg gleder meg til å besøke deg der, men enda mer gleder jeg meg til du kommer hjem. Jeg gleder meg til å se deg noen kilo tyngre, nybarbert med frisk farge i kinnene. Jeg gleder meg til å se deg glad igjen! Det er lenge siden jeg så deg vise glede uten en sår tristhet under smilet. Den typen glede du viser når du har vært nykter ei stund.
Som om vingene dine har grodd ut igjen, og du endelig er klar til å fly under sola sammen med oss andre.
365 sober days 