For en strålende alder! Jeg er endelig blitt stor jente, og jeg rakk akkurat å bestemme meg for hva jeg vil bli når jeg blir stor før jeg ble stor. Jeg vil bli forsker! Jeg håper jeg kan bli professor før jeg blir alderspensjonist, hvis det blir folk av meg til slutt. Feiringa av den store dagen begynte med ei skikkelig kaloribombe av ei mørk sjokoladekake med vaniljekrem og blåbær til brunsj hos min uforskammet spreke mor, og min far som på ingen måte ser ut som han er 80 år. Når jeg ser på mine altfor friske foreldre må jeg innrømme at mutter’n har gjort et helt greit evolusjonært, om dog ikke politisk korrekt greit valg av make, og jeg må nok belage meg på å bli 120 år. Minst.
Jeg ble dusjet med gaver og gratulasjoner til jeg ble passe flau og ydmyk og har sovet over 12 timer natt til den 31. august som er dagen etter bursdagen min og siste sommerdag for i år. Litt vemodig begge deler, og dagen derpå skal tilbringes ved en dam med ei fiskestang i hånda etter at jeg har gjort lekser. For jeg har lekser nemlig. En god grunn til å stå opp om morran når man har vært sofasliter lenge nok og blitt sprø som en kjeks av corona-restriksjoner er hva som helst som føles bare litt mer meningsfullt enn å sitte i nettopp den slitne sofa’n og repetere gamle traumer til døgnet består av mer flashbacks enn tilstedeværelse. Det er ikke sikkert jeg greier det, jeg er tross alt uføretrygdet fordi jeg er syk, ikke fordi jeg er lat, men hvis jeg ikke får det til så har jeg i hvert fall prøvd. Jeg ville angra til min dødsdag hvis jeg ikke hadde gitt den en ny sjanse; mastergraden min. Ikke kan jeg ta en doktorgrad hvis jeg ikke tar master’n heller, og hvordan skal jeg kunne bære HHH-ringen i gull som jeg ikke har unnet meg ennå med mindre jeg i det minste har tatt en master? Foreløpig får jeg greie meg med en sølv. Det fortjener jeg i hvert fall.
For jeg er ei jåle! Sånn! Så er det sagt! Jeg er jålete! Jeg har ikke alltid vært det. Det har vært perioder av livet da jeg hverken har hatt råd eller overskudd til å være jålete, men det har jeg nå. Jeg pynter meg med smykker og mascara og pene sko og klær og vrikker på rumpa og briefer med puppa. Tiden da jeg drev med puppe-flæsjing er forhåpentligvis over, men hvem vet?! Kanskje titter de frem med våren og de første hestehovene neste år, men uansett så blir det fisketur i dag med stang kjøpt på Gero fiskesport i sommer. Jeg vil nyte de siste, varme dagene før den fargesprakende høsten kommer med sine klare, deilige dager og jula plutselig kommer kasta på meg.
Jeg nyter livet og føler sympati med alle de som gjemmer seg på 50-årsdagen sin fordi de ikke vil minnes på at de blir eldre. Jeg er irriterende blid og positiv når det gjelder akkurat det. Alternativet hadde vært å ikke bli eldre og det er bare en måte å unngå det på. Alt jeg har overlevd, meg sjæl inkludert, alt jeg har vært gjennom, alt jeg har vært med på, alt jeg har sett og opplevd, alle jeg har møtt og blitt kjent med. Alt sammen er verdt både tårer og tenners gnissel, for egentlig så er ikke livet mitt så verst. Det var en som spurte meg i fjor hvordan jeg ville levd livet mitt om jeg kunne velge fritt uten å tenke på økonomi eller noe som binder meg. “Omtrent som jeg gjør nå!”, var svaret og det er det fortsatt. Spesielt nå som jeg er i gang med forskning igjen for det er det jeg aller helst vil holde på med. Å være
EVIG STUDENT!
Så får jeg bare håpe det varer…
365 sober days 