Det sies at djevelen elsker usagte hemmeligheter. Spesielt de som gnager som demoner på et menneskes sjel. Kan man bekjempe disse rasende demonene uten å ta selve djevelen ved hornene? Kan man tie dem ihjel? Kan man legge bånd på demonene i sitt hjerte ved å la være å snakke om dem? Eller kan man rett og slett glemme at de er der bare ved å la være å nevne dem? Kan man beskytte seg selv ved å tie om overgrep, eller beskytter man bare overgriperen?
Det var en mørk og kald vinternatt i 2001. Jeg var på besøk hos kjæresten min i lokalene til klubben hans i Oslo. Jeg våkna av at døra ble lukket forsiktig igjen. Det eneste lyset i rommet kom fra snøstormen på en liten reise-tv et par meter unna senga der jeg lå sammen med ham. Det første jeg la merke til var at han lå under dyna mens jeg lå oppå den. Jeg frøys. Det vil si; jeg frøys på overkroppen. Jeg prøvde å dra frem dyna under meg, men jeg greide ikke å bevege noe annet enn armene. Fra brystet og ned var jeg følelsesløs og paralysert. Jeg løftet litt på hodet og så at knærne mine var bøyd helt opp og beina mine brettet helt til siden, som om jeg var plassert slik i en slags liggende lotusstilling med underlivet fullstendig blottlagt. Dette var helt galt. Det kunne ikke bli mer galt enn dette.
(Forts. under bildet)
Jeg tok tak i kanten av senga med den ene hånda så jeg kunne få vridd overkroppen såpass at jeg kunne få tak med den andre hånda også. Jeg fikk dratt kroppen over på siden og velta ut av senga. Føttene mine traff gulvet med et dunk mens jeg holdt godt fast i sengekanten. Jeg sto som en sumobryter klar til kamp, men da jeg slapp taket i senga for å reise meg velta jeg bare rundt min egen akse og måtte gripe fatt i senga igjen for ikke å ramla overende som en sekk poteter. Jeg skalv voldsomt over hele kroppen. Jeg greide verken å rette ut beina, eller reise overkroppen, og i lyset fra tv’en så jeg hva som hadde skjedd. Hvitglødende raseri tentes bak øynene mine.
Jeg kunne ha drept ham der og da om bare kroppen min hadde fungert som den skulle, men det gjorde den ikke. I den grad jeg kunne røre på meg spant jeg rundt og slang en fot bort i ham. Det var ingen kraft i sparket, eller min bare fot, men han hadde vært våken hele tiden. “Au!”, peip han. “Skal det væra på den måten kan du bare dra hjem.”. Han trakk dyna over skuldren. Jeg var ute av stand til å si noe, eller røre på meg, enda mindre dra noe som helst sted. Jeg lot den herjede kroppen min falle om på senga og sovnet straks.
Jeg satt meg opp i samme øyeblikk som jeg våkna dagen etter. Der jeg satt på sengekanten og så ned i gulvet var hodet mitt tomt for tanker, ord og bilder. Alt var bare en uendelig jævlig følelse som spredte seg fra brystet og utover til hver celle i kroppen. Den piplet ut av hver pore som feit, stinkende sot, og mellomgulvet fyltes av en iskald tomhet.
(Forts. under bildet)
Jeg slutta å smile. Jeg slutta å le. Jeg slutta å danse. Jeg ble syk av hjertesorg og raseri. Jeg begynte å skrike. Et rasende, ukontrollert hyl steg opp fra min verkende livmor, gjennom mitt mørklagte hjerte og ut fra min istykkerrevne sjel. Jeg skreik til ham. Jeg skreik til vennene hans. Jeg skreik til vennene mine og til naboene. Jeg skreik til veggen, til tv’en, til kongen og statsministeren. Jeg skreik til stillheten rundt meg. Jeg skreik til fortiden, og jeg skreik til fremtiden. Jeg skreik med mine lungers fulle kraft. Jeg skreik uten en lyd. Jeg skreik av alle mine krefter mens ungdommen min forsvant og livet gikk meg hus forbi.
I ti år skreik jeg slik før redningen endelig kom inn i livet mitt. En liten frelser med pels og fire poter, med blått, lekent blikk, et hjerte fullt av ubetinget kjærlighet og honningsøte sandpapirkyss. Han krøllet seg sammen i håret mitt, i armkroken min, under haka mi og lappet sammen det sønderknuste hjerte mitt med sine Miiprrr og sine Miiau, og sakte men sikkert litt etter litt, smeltet isklumpen i mellomgulvet mitt.
365 sober days 